Richard Galliano

"Piazzolla forever" - trekkspiller i verdensklasse!

Fredag 10. oktober 2003 hadde vi en unik sjanse til å høre den verdenskjente trekkspilleren Richard Galliano på Cosmopolite i Oslo.   Trollheimens anbefaling var høyst velfundert!

		© fo2:r2

Sitat fra Dagsavisen 01.06.03:

"Richard Galliano er for fransk trekkspelmusikk det Astor Piazzolla var for den argentinske tangoen. Det var møtet med Piazzolla og musikken hans som fekk Galliano til å søkje attende til sine eigne røter, i den franske musette-tradisjonen. Som ung utøvar på akkordeon vart han hekta på jazz, og var på 70-talet med i bandet til Claude Nougaro. Seinare arbeidde han med Chet Baker, Enrico Rava, Jan Garbarek, Michel Petrucciani, Didier Lockwood, Joe Zawinul og mange andre. Sist vi høyrde han live i Noreg var med saksofonisten Michel Portal, grand old man i fransk jazz."
 

"Heftig og begeistret"...

er ord som må kunne brukes ikke bare i norsk filmsammenheng, men også etter endt konsert med Richard Galliano Septet, som foruten Galliano selv består av topp musikere på fiolin (2 stk.), bratsj, cello, kontrabass og piano.

Det var lagt opp til en intimkonsert med små bord for å skape en café-lignende stemning. Tilhørerskaren denne kvelden var til vår forundring av yngre alderssammensetning og tilhørte tydelig byens, for tiden blomstrende, tangomiljø.

Konsertrepertoaret var hentet fra hans nyeste album "Piazzolla forever" hvor han hedrer den argentinske tangomesteren, Piazzolla, og hans musikk. I fjor var det 10 år siden Piazzollas død. Han flyttet tangoen fra dansebulene og gatene inn i konsertsalen og ga den tilnærmet den samme statusen som den klassiske musikken.

Galliano presenterte seg selv og sine orkestermedlemmer på fransk, noe som var unnagjort på under 2 minutter. Deretter fremførte de 4 melodier hvor Galliano trakterte trekkspillet. Galliano er også en mester på bandoneon, og han benyttet dette lille, men meget klangfulle, instrumentet i de påfølgende numre fram til en velfortjent pause. Alle melodiene ble fremført i rask rekkefølge uten noen form for "unødvendig" presentasjon av titler. Sjelden har vi hørt så eminente musikere spille med en entusiasme, følsomhet og varme som er vanskelig å beskrive.

Etter pausen entret Galliano scenen alene med trekkspill og startet med framføring av en soloimprovisasjon i jazz-stil. Helt ubemerket gled denne improvisasjonen over i "Libertango", som vi tør påstå er Piazzollas "kjenningsmelodi".

Under de siste numrene viste Galliano at han også er en mester på et tredje instrument - akkordina (eller betegnelsen "melodica" som vi ofte feilaktig kaller det fordi akkordinaen har knapper og ikke tangenter.) Arrangementene var også meget gjennomarbeidet i og med at deler av solopartiene i flere melodier var skrevet for fiolin, noe som klarte å fremkalle de sterkeste følelser av så vel kjærlighet og savn, som glede og sorg.

Galliano beviste under konserten hvor livskraftig og tidløs denne musikken er, og vi ser fram til hans neste besøk i Norge!