Music for a Weill

gnistrende - fyrrig - intenst - romantisk

Parkteatret scene

20. oktober 2005

Hva får fem unge musikere til å sette sammen et ensemble som kun vier sin oppmerksomhet til Kurt Weill (1900-1950)? Naturlig nok har de navngitt ensembelet ”Music for a Weill”. Alle fem har musikkutdannelse på høyskolenivå og har allerede gjort seg bemerket i andre grupper tidligere. De kan like godt presenteres først som sist: Tora Augestad (vokal), Mathias Eick (trompet), Stian Carstensen (trekkspill), Martin Taxt (tuba) og Pål Hausken (trommer).

Tora Augestad stod selv som arrangør av konserten på Parkteatret scene på Grünerløkka i Oslo torsdag 20. oktober. Hun studerer for tiden hovedfag med fordypning i kabaretsang ved Norges Musikkhøgskole, og hennes Bergensdialekt med snerrende r-er kunne ikke ha passet bedre til tekster som ble fremført både på tysk – i hovedsak skrevet av Berthold Brecht - og på fransk. Kurt Weills musikalske periode spenner fra 1920-tallet til midten av 1940-årene, men det er musikken komponert i perioden 1925-1928 han er mest berømt for. Han vokste opp i en av de eldste jødiske familier i Dessau, og måtte leve i en flukttilværelse fra nazismen både i Paris og London før han omsider havnet i New York. Hans flyktige liv reflekteres i hans røffe skillingsviser, men etter hvert vies hans komponistkarriere til Broadway-musicals og amerikansk filmmusikk.

Ensembelet startet derfor med to fyrrige numre fra ”Tolvskillingsoperaen” der mange av sangene handler om menn. De gikk så over til å gi oss en smakebit fra Weills franske periode etter at han da hadde flyktet, og skrev ”Youkali” som handler om den utopiske paradisøya der alt er bare fint. Flere triste og mindre ”lystige” sanger (eksempelvis om piken som druknet) fulgte deretter, også med norske tekster oversatt av Jørn Simen Øverli og Jens Bjørneboe. Sangen ”Surabaya Johnny” (1929), hvor Weill tar for seg triste kvinneskjebner, eksponerte Tora så lidenskapelig at hun fikk full uttelling for sin kabaretsangfordypning. Hennes klokkeklare stemme kan til forveksling minne om Sissel Kyrkjebø til tider ispedd et snev av Silje Neergårds avslepenhet. Stemningen i salen under fremføringen av ”Lonely House” med kun Tora og Martin på tuba kan vanskelig beskrives, ei heller de melodiene der hun kun støttet seg til Stians introer på trekkspill. Etter at Tora tok oss med til Weills ”koselige amerikanske hjørne”, bidro multimusiker Carstensen også med utradisjonelt akkompagnement på steel-gitar til ”September Song”. Kurt Weill komponerte ”krevende” musikk. Tilpasningene av orkesterarrangementene til en mindre gruppe kan nok by på utfordringer selv for velskolerte musikere.

Ensembelet hadde nok i utgangspunktet tenkt å avslutte med ”Alabama Song”. Det var da Stian Carstensen brått kastet notestativet til side, og ga publikum alt i en uforglemmelig utførelse. Dette resulterte forutsigbart nok i trampeklapp og dermed ekstranummer – ”Mack the knife”. Stian byttet da ut trekkspillet med banjo! Om mulig var det dette som resulterte i nok et ekstranummer, kun med Stian og Tora – dog er nok forklaringen at ensembelet rett og slett ikke hadde øvd inn flere melodier sammen, men valget falt på melodien ”An den Kleinen Radioapparat” som Stian har ”arkivert under behersker” på CDen ”The Little Radio” sammen med saxofonisten Iain Ballamy.

Forestillingen har allerede blitt presentert på ”Josefine” og Parkteatret tidligere med stor suksess. Forhåpentligvis får vi flere anledninger til å oppleve den igjen på nyåret!