STOR FESTKONSERT I STORESALEN  - KULTURHUSET

Stian Carstensen fikk æren av å åpne den store festkonserten "i ensom majestet".    Men det var vel ikke akkurat en helt "majestetisk" rett som ble servert i støkket som Stian foredro her.  Vi observerte ingen som besvimte (som ifølge Stian skal ha skjedd på en tidligere framføring)  - men hans ord- og lydfontene kalte i stor utstrekning på latteren. 

Det vil dessverre føre for langt å gå i detalj, vi sier bare " Spyttmyrsfolket " !

Og fra Stians "egen" konsert senere på kvelden - bla nedover eller gå direkte.

På den mer alvorlige og seriøse siden fikk vi en spennende finaleomgang i "Fanitull-tevlingen".  Våre to bunadssølvknapper gikk fløyten, Ingebjør Sørbøen nådde dessverre ikke helt opp, så det ble bare deltakere fra 'sverdsiden'. 

Finalen gikk i alfabetisk orden, så først ut her var Jan Beitohaugen Granli.

Erlend Viken spilte sin finaleslått på vanlig fele

Sist ut var Daniel Sandén Warg - som egentlig er svensk, uten at det overhodet var mulig å høre på den klingende setesdal-dialekten.  Det var heller ingen svensk aksent på hardingfeleslåtten han spilte - men den var så bra spilt at "sist ble best" og Daniel ble "Årets Fanitull" med pokal og pengepremie på 15.000.

"Bygda dansar" er et stort, landsomfattende prosjekt i samarbeid mellom Norsk senter for folkemusikk og folkedans, Landslaget for spelemenn og lokallagene til Noregs Ungdomslag i fylkene.

I Oppland er prosjektet blitt "Lea de" - med en nyskapende folkedansfortelling. Omkring 30 dansende og spillende ungdommer mellom 15 og 25 år framførte smakebiter av hele oppsetningen som senere skal bli framvist i forskjellige sammenhenger, blant annet på NM i folkemusikk på Geilo 23.-28. juni, og på Strunkeveko  og Jørn Hilme-stemnet på Fagernes 19.-26.juli.

Lena Willemark fra Älvdalen i Dalarna sang og spilte svensk folkemusikk

Fra England kom munnspillvirtuosen Brendan Power - som opprinnelig er fra New Zealand, med Alan Prosser på gitar

Daniel Trustrup Røssing er rutinert bluespianist, men startet å spille sammen med Einar Olav Larsen under  Hilmarfestivalen i 2006. Her er han klar til å spille som  del av  Einar Olav Larsen Trio - som bygger videre på den tradisjonen Hilmar Aleksandersen utviklet sammen med pianisten Sturla Hallås. 

De unge og dyktige programlederne for festkonserten, Margit Myhr og Vetle Springgard - lot Einar Olav Larsen Trio bli introdusert ved å danse en springar - selv om Einar Olav mest hører hjemme i pols-tradisjonen fra Verdal.   I bakgrun-nen, men likeså viktig, Audun Larsen, yngste bror av Einar Olav.

Sist ut i festkonserten kom bygdas egne "Toradertrioen frå Hallingdal" som ved gyldne anledninger de siste par årene har kommet sammen for å spille de velkjente toraderlåtene som gjorde toraderen storm-populær igjen sist på 70-tallet. 

Kompet er ikke det originale, men gitaristen er "original Fingarsen" - her er nemlig far og sønn i godt samspill - bare sjekk profilen ! 

Toradertrioen var "hjemme" i Storsalen i Ål Kulturhus, det var hevet over tvil, og etter de programfestede to låter ble de kalt inn igjen av trampeklapp fra publikum og måtte fylle etter med "Takk for sist" - som Thorleif Stave poengterte de vel egentlig burde ha begynt med.

Deretter var festkonserten avsluttet, og "dobbelt-trioen" og mange av publikum med dem, bega seg opp til Thon Hotel, der Toradertrioen etterpå til stor glede for publikum spilte tre sett til dans, alternerende med Einar Olav Larsen Trio og Hilde Kirkebøen og Olav Luksengård Mjelva.

AT DET GÅR AN ! 

"Multimusikar Stian Carstensen i full fres"

Thon-salen, Thon Hotell

Og mens noen begynte å klø i føttene og startet på dansen oppe i festsalen,  så  var det andre av oss som ville ha med oss konserten med Stian, for kanskje å høre mer om "lommos" eller andre merkelige historier og musikalske krumspring og påfunn fra "lydfontenen".

 Stian startet opp med å presentere litt av bakgrunnen for at han i dag, blant mye annet, spiller trekkspill:  Som 4. generasjon i slekta der de tre foregående har spilt trekkspill, så kan det sammenlignes med å drive i begravelsesbyråbransjen - "du har ikke noe valg" ... 

Så faren (som forøvrig også er en habil trekkspillreparatør) kom en dag hjem med et rødt trekkspill, og sier "Stian, detta er sosial-demokratiets flygel, så detta får du lære deg å spille på"   Stian hadde hatt lyst til å spille piano, men det var det jo ikke, da. Så han lærte seg til en masurka første kvelden, da, "og da var det gjort". 

"Skal vi se, skal bare koble på her... - Vi trekkspillere er ganske analoge..   - Jeg har akkurat fått farge-TV, jeg, da.  ....  Virker det ikke, så er det ikke så farlig - ja TV'n altså."   Forøvrig mener Stian at trekkspill er den dyreste hobbyen du kan ha. "Ikke bare må du ha et spell til bortimot hundre tusen, det er greit. Men bare tenk på når sommer'n kommer og alle festivalene. Da må du jo ha campingvogn med dusj og dass og god plass og så videre.  Og for å trekke detta der så må du jo ha en doning med tilstrekkelig krefter, så vi snakker fort om en halvannen million da, på hobbyen" ...  

" Er det noen spørsmål ? "   - "Ikke det nei.  Ja, ja, da bare begynner jeg så smått, da, så får vi ta det litt sånn demokratisk etterhvert.  Det er lov å komme med konstruktiv kritikk, forslag, og så videre...   Jeg skal ta et trekkspellstøkke jeg synes var så fint da jeg var liten, men nå har jeg vel glemt den, så jeg er litt spent på åssen det kommer til å gå.  Får bare ta det som det kommer, litt etter hvert, og går det ikke, så, - - forresten Myllarguten kalte improvisasjon for "brådikting", og da er det i verste fall greit å ty til det".  

Og brådiktning ble det såvisst,  - men det var jo selvfølgelig dét som 'gjorde' "støkket".

Når ikke 46 toner på tastaturet strekker til, så fyller Stian på videre med litt plystring oppover til nye tonehøyder. 

Og enten det er litt "brådiktning" over den engelske kongesangen, eller grundig egendiktede funderinger over spesielle forretningsforetak han har observert på sine turer omkring i landet, slik som "Moss Fisk og Sexleketøy" eller "Elverum Hobby og Begravelsesbyrå" så framføres det med en slentrende, avslappet stil som gjør det til en høyst fornøyelig forestilling.  

"Forresten, - så en ny en på vei oppover hit: - "Ål Skilt og Stein" - høres mer ut som en tilstand enn et firma, spør du meg, men - når du er skilt er det kanskje like greit å væra stein?" undrer Stian.

"Daglig leiar" i Folkemusikkveka, Ingunn Stræte Lie, og husbond og musikkskulerektor på Ål, Jo Asgeir Lie, hadde tatt seg tid  til å overvære Stians musikalske og verbale ekvilibristiske framføringer. Og det var jo umulig å ikke legge fra seg alle tanker på organisering og mas for en stund, og bare lene seg tilbake og få seg en riktig god latter, sammen med oss andre som de hadde stelt i stand alt bra for.

"Eg må berre røysta banjoen litt fyrst " pludrer Stian, mens han skrur seg fram på flere 'analoge instrumenter'.   "Er det noen spørsmål?  Hvis ikke går jeg bare videre i programmet her i kveld".    "Skal vi se, hvor var jeg,  ja, det var det med trekkspill og samlivskurs, eventuelt går det over til utlodning av fruktkurv, - jeg har bare munnkurv, og det kan vel trengs etterhvert " ...

Men Stian vegrer seg heller ikke for å sette fra seg alt av leketøy heller, og kun bruke stemmen.  Her i et stev fra "Spyttmyrsfolket" :

Den visa je skær sjunge nå er både fæl og rar,
om tre sære brødre og doms gamle far.
Dom bodde inni skauen ved Stutævve en stand,
langt fra både prest og fut, kvinnfolk og lensmann.

- og tolv vers til ... med moral til slutt.

* * *