Ref Varingen 23. januar 2003 http://www.varingen.no/03/30124/art40472.html

Nitelva - en musikalsk smeltedigel

Hva får du hvis du blander en skotte, en totning, en danske, en norsk-svenske, en nordlending, en trønder, en gudbrandsdøl, en nittedøl og en energisk, engelsk kvinne?  Spellemannslaget Nitelva. Og feiende flott dansemusikk.

- Ganglåt skal da ikke gå så fort, buldrer en av gutta med trykk på stavelsen "gang" idet sluttakkorden toner ut. Vi er på øvelse i Nitelva. Bygdas eneste spellemannslag.

Om omgivelsene er en smule triste, med møkkete snø utenfor vinduet på Nittedal ungdomsskole og et klasserom som tjener som øvingslokale, men som preges av kaos, felekasser, noter og stativer, så er musikken egnet til å få smilet frem. Stikkordet er spilleglede.

Flyt

Elvenavnet til tross; det er ikke slik at alt flyter helt fritt i Nitelva. Spellemannslagets leder, Wendy Grant, styrer arbeidet med omtenksom hånd og en deilig dose humor. - Jeg er vel kanskje ikke så veldig bestemt og lederaktig, men jeg er veldig flink til å lage spillelister, ler Wendy. Dette er da også det nærmeste hun kommer anerkjennelse av eget arbeid. Grant er nemlig raus med å rose alle andre enn seg selv.

- Selv om jeg offisielt er leder er jeg ganske lavt ´in the pecking orderª når det kommer til musikalsk dyktighet, sier hun.

- Det hadde ikke blitt noe uten Wendy. Det er hun som holder dette i gang, hvisker Hilde oss i øret, før laget kaster seg inn i musikken igjen. De mange musikkstykkene på repertoaret har meget spesielle og morsomme navn. ´No kjem lensmannªÝfølges av reinlenderen "Styggen på låven"(!), som igjen avløses av ´Kjerringvalsenª, komponert av nettopp Wendy Grant.

Takten trampes, blikk og smil veksles og den riktige knebøyen inntar felespillerne. Nå koser de seg i Nitelva.

Samspill som svinger

- Dette er vel ikke din favorittmusikk akkurat? spør musikantene hele tiden medfølende mellom øveøktene, selv om jeg gjentatte ganger forsikrer forsamlingen om at jeg har det fortreffelig, sittende midt i en kammerkonsert, presentert eksklusivt for meg.

Det å kunne tingene utenat er viktig, mener Wendy. - Men det er ikke alltid så lett for gutta, supplerer Hilde kjapt, før hun med smil i stemmen ber forsamlingen slutte å prate så fælt mellom låtene.

- Vanligvis så terper vi mer, men siden du er her... Wendy roper ut nummer 44. Alt repertoar er nummerert. Nummer 44 er Mollpolsen. En nydelig trolsk sak, hvor laget virkelig får vist seg fra sin beste side, og hvor Hilde og Herman utfolder seg i et samspill som svinger.

Hilde spiller med hele kroppen, og danser nærmest med fela. -ÝHun har lang fartstid med fela, både innen klassisk og folkemusikk og har en veldig følelse for musikken

Wendy forteller ertende at Hilde dessuten har fått økenavnet ´økerenª fordi at hun gjerne spiller fortere og fortere...

Nett nonett

Nitelva er en nonett, en nett betegnelse for det faktum at de er ni musikanter. Ni musikere i alderen 32 til 71 år. Ni musikere med vidt forskjellig utgangspunkt. Det de har til felles er at de stort sett er foreldre, elever eller lærere med bakgrunn i Nittedal Strykeorkester.

- Mange av oss var der sammen med barna, og fant ut at det var mer moro å spille sammen enn å bare sitte og vente, forteller Wendy.

Offisielt ble Nitelva stiftet 26.juli 2000, men da hadde de allerede spilt sammen og opptrådt en del ganger tidligere. Fem av medlemmene spiller også i Nittedal Strykeorkester, og flere får individuell opplæring på sitt eget instrument.

- Vi har lyst til å spille litt mer klassisk musikk sammen også etter hvert, men det har ikke blitt nok tid til det foreløpig, påpeker Wendy.

Fersk fra Skottland

Tony er ferskest i Nitelva-sammenheng, og har bodd i Nittedal i kun et halvt år. Men skotten som ble vervet til laget under et kakelotteri på Rimi, har lang fartstid som musiker i hjemlandet. Han spiller både fele og mandolin. Wendy legger ikke skjul på at hun er svært fornøyd med å ha fått den musikalske unggutten med i rekkene. At hun da kan bruke morsmålet innimellom på øvelsene, er heller ingen ulempe.

- Vi tar nummer twoogtredve. Wendy har noen særdeles norske hobbyer, men hun har også noen sjarmerende wendinger innimellom som avslører opphavet.

Stort spenn

Nitelva spiller mest norsk musikk, men også en del britisk. Håpet er at Tony etter hvert skal kunne lære bort mange skotske godsaker.

Flere av musikantene trakterer mange instrumenter. - Og både Herman, Terje og Lisbeth synger bra. Det er flott, og åpner for større variasjon, sier Wendy.

Mens enkelte har klassisk bakgrunn, blant annet Terje som har sunget i operakoret og spiller kontrabass i symfoniorkester, er andre flasket opp på folkemusikk. Noen, som for eksempel Ingeborg, Erik og Wendy har begynt å spille i voksen alder. - Og da er ikke fele det enkleste å gi seg i kast med, påpeker Wendy.

Erik begynte å spille da han arvet en fele. - Han har vært på dansekurs til å virkelig lære taktene til de norske folkemusikkdansene, ikke så han kan danse dem, men så han kan spille dem! sier Wendy. Hun fremhever også at Eirik er en kløpper til å komme med nye noter, og er den som gjerne arrangerer klarinettstemmen selv.

Grant grunnleggende

Det første Wendy Caroline Grant gjorde da hun ankom Nittedal og Norge, var å melde seg inn i Folkedanslaget Kjerringa med Staven. Etterpå sto opplæring på trekkspill og fele for tur. Deretter var hun med og startet Nitelva. Fremdeles er hun med og leder barne- og familieringen i Kjerringa med Staven hver mandag, hun øver med Nitelva hver tirsdag og med Hadeland Spellemannslag hver onsdag. Når hun ikke er ute og spiller, så komponerer hun nye valser, reinlendere og polser til Nitelva... Eller drømmer seg tilbake til en av valsene på Nydalshytta og Sinober sist sommer der Nitelva hadde spillejobb i et bryllup.

I likhet med Herman, har Wendy også kjøpt seg hardingfele (ved siden av toraderen, trekkspillet og de andre felene hun har). - Det er ikke enkelt å spille, men jeg håper å lære det en gang, sier hun.

Nitelva-lederen har ganske enkelt forelsket seg i den norske folkemusikken.

Vil spille mer

Ni mennesker med veldig forskjellig bakgrunn og dels også ulikt statsborgerskap, men med musikken og Nittedal som fellesnevner. En utfordring å lede?!

- Det er viktig at alle har det bra. Nivået vårt er forskjellig, og vi må finne balansen mellom det å terpe nok for de av oss som ikke er så garvet, og ikke for mye til at de andre kjeder seg.

Personlig liker Wendy best å spille til dans. Hun foretrekker det fremfor konserter. Mye av det Nitelva spiller er jo komponert nettopp med tanke på at musikken skal danses til, påpeker hun.

- Som medlem av både Kjerringa med Staven og Hadeland Spellemannslag, er jeg jo i posisjon til å sette opp spillejobber, stråler Wendy som gjerne vil spille enda mer. Hun vet ikke helt vet hvordan hun skal forklare sin respekt og tro på de åtte medmusikantene i Nitelva.

- Vi trives veldig godt sammen selv om vi er ganske forskjellige. Og hvem vet; kanskje viÝ skal lage en CD en dag? sier hun med skrekkblandet fryd i røsten.

Nitelva har et stort repertoar og tar gjerne imot flere spilleoppdrag.

Fra venstre Tony Dinning, Ingeborg Sørensen, Hilde N. Traasdahl, Lisbeth L. Sekkelsten, Herman Arvesen, Eirik Sekkelsten og Terje Bernhoft. Foran: Wendy Grant. Erik Kinsten var ikke til stede da bildet ble tatt.