Jus.no - Den Norske Advokatforening

Høyesterettsadvokat Ingolf Vislie har hatt ekspropriasjonsrett som sitt hovedfelt. Han har opplevd de siste bygdehøvdingene i Norge, og han har saumfart de fleste vassdrag i vårt langstrakte land. Og han har helt sikkert både hørt og sett Nøkken i vannmassene.

Jurister må være en egen rase. De slutter jo aldri å jobbe. Mens de fleste i vanlige yrker forlengst har inntatt en mimrende holdning til livet, så turer juristene frem som om tiden ikke eksisterte. Høyesterettsadvokat Ingolf Vislie er intet unntak. Jeg blar diskret i mine papirer for å sjekke. Jo, han er faktisk født i 1930.

Og den er praktfull. Advokatfirmaet Haavind Vislie har nylig flyttet inn i de fem øverste etasjene i det gamle Hydro-bygget i Bygdø Allé. Møterommet vi sitter i ligger i 14. etasje.

Ingolf Vislies kolleger beskriver ham som en energibunt med en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Og han utmerket seg tidlig. Allerede i 9-års alderen ga han ut avis. Og ikke en hvilken som helst avis. Den hadde det klingende navnet Eidsiva, og kostet 25 øre i utsalg

- Den kom ut regelmessig fra 1939 til 1940. Jeg var jo en meget ung mann, men ble likevel tatt på alvor av mine kunder som stort sett var naboer og familie. Og jeg var faktisk fremsynt nok til å komme med et ekstranummer i april 1940. Men så var det slutt. Du vet det var ingen spøk å gi ut avis i de tider som fulgte.

Da vi spør om han noen gang tenkte på å bli journalist, drar han litt på det og sier:

- Jeg har alltid vært glad i ord, men jeg ble vel litt påvirket hjemme. Min far, Arne Vislie var advokat, og jeg fulgte med på det han drev med, og syntes det virket spennende. Jeg var vel en 11-12 år da jeg første gang merket at jeg hadde lyst til bli jurist. Men min mor mente jeg var altfor snill til å bli advokat, sier Vislie og ler godt.

Om begrepet snill i dag passer på høyesterettsadvokat Ingolf Vislie kan Advokatbladets utsendte ikke si noe om, men mennesker som har kjent Vislie gjennom et lang yrkesliv beskriver ham som en trivelig fyr.

- Han er munter, intelligent og vennlig, og svært beskjeden på egne vegne, sier en.

- Han er en krevende kollega som forventer at ting blir gjort grundig, og som ikke godtar noen slinger i valsen, sier en annen.

- Det var da hyggelig å høre, sier Vislie og begynner raskt å snakke om studietiden.

- Jeg var utrolig heldig med kollokviekamerater. Jusstudiet er i seg selv egentlig ganske kjedelig. Det er mye rompeslit. Men fordi jeg kom i kollokviegruppe med Carsten Smith, Birger Stuevold Lassen og Torkel Opsahl, ble studietiden likevel morsom. Vi deltok blant annet i en konkurranse som ble utlyst av Norsk Forsikringsjuridisk Forening, med oppgave å utrede sammenhengen mellom trygd og erstatningsansvar, sier Vislie.

Studentenevant med oppgaven "Erstatning og trygd" Og det at juryen trodde oppgaven var skrevet av en pensjonert høyesterettsdommer satte nok en ekstra spiss på det hele.

- Så fikk vi spørsmål fra Tønnes Andenæs i Universitetsforlaget om å lage en skikkelig bok av besvarelsen. Det kostet mye tid, men vi hadde gleden av at boken ble pensum i mange år. Da vi en gang klaget vår nød til den legendariske professor Carl Jacob Arnholm over all den tiden vi hadde brukt, svarte han: "Men vet dere ikke det da, at juridisk vitenskap er 10 % inspirasjon og 90 % transpirasjon?"

- Jusstudiene den gang var lagt opp slik at 1. avdeling var den tyngste delen. Da skulle man gjennom hele den tunge privatretten med avtalerett og obligasjonsrett, tingsretten, erstatningsretten og statsforfatningsretten. Dette er fag som krever modenhet. Derfor var det tøft å gå løs på dette først. Jeg husker at 1. avdeling. for mitt vedkommende var preget av dårlige nerver og utrolig lite søvn. Men det gikk jo rimelig bra. 2. avdeling besto av familierett, strafferett og prosess, samt spesialfag og rettshistorie. Jeg syntes - og synes fortsatt - at offentlig rett med statsrett og forvaltningsrett er den mest spennende og morsomme delen av jussen.

Vislie var også med i Juristforeningen. Han spilte i "Cabaret Intime", sammen med bl. a Thor Hedberg (VG´s Laffen), og Olav Hestenes. Alfred Næss - som også studerte juss den gang - var en benådet revyforfatter.

- Jeg skrev en åpningsvise som de fortalte ble brukt lenge etter at jeg hadde sluttet å studere. Det var morsomt. Men selv om studietiden var fin, så må jeg bare få si at det er mye morsommere å jobbe som advokat enn å studere juss.

At Ingolf Vislie den gang skrev revy, og også i dag gjerne bruker pennen til annet enn juridisk stoff, er ikke så rart. Hans farfar var ingen ringere enn forfatteren Vetle Vislie, som også var skolemann og journalist. Vetle Vislie var fra Skafså i Tokke kommune i Vest-Telemark, et område som Vislie etter hvert skulle få en yrkesmessig tilknytning til.

Fordi Ingolf Vislie var befal i heimevernet, fikk han utsatt sin verneplikt til han var ferdig med sin juridiske embetseksamen.

- Jeg hadde en flott sjef i krigsadvokat Alf Monsen. Han ga meg fine oppgaver. Jeg fikk blant annet gjøre forberedelser av enkelte store saker mot høyt befal. Her kunne jeg ikke opptre i retten, på grunn av regelen om at man skal ha samme rang som den man skal avhøre. Monsen var også partner i et advokatfirma, og med Monsens velsignelse fikk jeg masse privatrettslige oppgaver som jeg kunne jobbe med utenom krigsadvokatens kontortid. Jeg følte meg privilegert. Mens andre måtte være menige soldater under verneplikten, fikk jeg med meg mye flott erfaring innen juss.

Etter studiene arbeidet Vislie et år som dommerfullmektig i Sandefjord. - Jeg hadde valget mellom Bodø, Salten eller Sandefjord. Kona mi hadde i ett år vært lærer i Finnmark, og da så vi hverandre ikke så mye. Nå hadde hun fått jobb på Majorstua i Oslo, derfor var valget egentlig lett. Tiden i Sandefjord var morsom og lærerik. Hans Thomas Knudtzon var sorenskriver, og siden jeg bodde alene på hybel, ble jeg tatt inn i familien og fikk lære ekteparet Knudtzon å kjenne. De var noe helt for seg selv. Begge knyttet tepper og begge røykte pipe. De var relativt nylig gift, og meget forelsket. Fine, gode mennesker som gjorde inntrykk på en ung mann.

Etter et år i Sandefjord, ble han kalt hjem til Oslo. Hans far - høyesterettsadvokat og på denne tid nyslått dr. jur. Arne Vislie - trengte ham i firmaet. Ingolf Vislie hadde hatt ekspropriasjonsrett som spesialfag ved universitetet, og siden hans far drev med store utbyggingsskjønn var det naturlig at han fortsatte i dette feltet.

- Jeg kjente faget teoretisk, men kunne lite om de faglige og tekniske tingene. Men her regnet jeg med å hente kunnskaper og erfaring hos min far.

Ingolf Vislies første store jobb ble vassdragsskjønn ved Tokke-utbyggingen. Tokke-utbyggingen berørte et stort område. Fra vannskillet mot Vestlandet ved Haukelifjell og til Skien. Skjønnet gikk i 20 år. Og Vislie holdt på med dette til 1970.

- Det besto av 28 vassdrag som var sydd sammen i et sinnrikt system. Alle fallhøyder ble utnyttet gjennom en "rundkjøring" i tunneler gjennom Vest-Telemarks fjell. Ikke en dråpe ble spilt. Det var utrolig flott teknisk sett, men ville nok i dag ført til sterke protester. Tokke-utbyggingen impliserte mange grunneiere. Og her fikk Ingolf Vislie virkelig kontakt med distrikts-Norge og med bygdehøvdingene.

- Gammellensmann Knut Nordstoga i Vinje hadde et markert, sterkt ansikt. Han kunne minne om en distingvert indianerhøvding, forteller Vislie og fortsetter.

- For ikke å snakke om storingsrepresentant Versto, som hadde en fremtredende rolle da Tokke-utbyggingen ble en realitet. Nordstoga og Versto gjorde en stor innsats for distriktet sitt. De samlet fallrettigheter og pendlet til Oslo for å bearbeide myndighetene slik at utbyggingen kunne komme i gang. En annen høvding jeg husker godt var ordfører Hagbart Kylland i Drammen. Han samarbeidet jeg mye med både i motorveg- og vannverkssammenheng. Han hadde en lang innsats bak seg som formann på mekanisk verksted, fagforeningsleder og kommunepolitiker. Han kan best beskrives som "den siste viking". Det er sørgelig, men gallup-demokratiet i dagens samfunn har skjøvet bort høvdingene. I dag ville de hatt for sterke profiler. Politikken er blitt fattigere uten disse fargeklattene.

Da vi spør hvordan Vislie opplevde denne sin aller første store jobb, humrer han litt før han svarer.

- Det ble vel en smule sjokkartet. Jeg forteller av og til historien til unge kolleger i vårt firma og trøster dem med at "Aller anfang ist schwer". Vi hadde jo den gangen et tomanns firma. Far hadde garantert at vi skulle jobbe sammen den første tiden. Men etter bare noen dager i to-spann intraff det et uventet forfall i Tokke-skjønnet; en av advokatene ble syk. Tidsnøden var stor, og noen måtte møte. Far hadde en annen berammelse, og så ble jeg sendt hodestups ut alene. Min aller første skjønnsdag ble også den verste i hele min advokatkarriere. Vi skulle befare et konglomerat av eiendommer i teigblanding, med bruksrettigheter som var blitt delt og atter delt i generasjoner. Noen hadde fått beite, noen hadde fått slåtten hvert annet år og noen hadde fått fisket. Mange av rettighetene var omtvistet. Til og med skjønnsretten hadde gitt opp noen uker tidligere fordi det var så vanskelig. Da retten nå kom tilbake til samme sted, trodde skjønnsretten at jeg var godt orientert, og hadde løsningene. Da man forsto at det ikke var tilfelle begynte en av skjønnsmennene å snakke om skandale. Da sprakk jeg, sier Vislie og puster litt før han fortsetter:

- Jeg forklarte at jeg var kommet etter rettens anmodning, for å forsøke å gjøre det beste ut av en forfallssituasjon. Jeg truet med å gå. Retten var administrert av den fine og korrekte sorenskriver Øystein Bjørtuft. Han grep inn på en hyggelig måte, og det hele løste seg i full fordragelighet. Skjønnsretten ble mine gode venner i mange år. Men problemene av rettslig og faktisk art var jo der like fullt. Motpart var høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann, en tøffing, men en tvers igjennom grundig og dyktig advokat og en fin kollega. Vi fikk gredd flokene fra hverandre så småningom. Det tok vel noen ukers arbeid for en dyktig tekniker!

- Ingen dag er lik de andre, og alle jobber er forskjellige. Jeg synes jeg har hatt et spennende liv. Jeg har jo også hatt gleden av å få delta i utviklingen av et storfirma som Haavind Vislie. Det er rart å tenke tilbake på den første tiden, med far og meg i et tomannsfirma. Han hadde liten tro på store firmaer, men syntes spørsmålet om utvidelse hørte fremtiden - altså meg - til. Han var raus; vi hadde et fint samarbeid, sier Vislie og går over til å snakke om Høyesterett.

- Å prosedere i Høyesterett er en spesiell opplevelse. Man er skjerpet til det ytterste. Det er som å gå opp til avgjørende eksamen hver gang man står der.

I Kløfta-saken var det tre saker som var slått sammen, og Vislie var advokat i Kløfta-saken og i Kongsvinger-saken. I Kløfta-saken - som var den helt sentrale avgjørelsen - hadde underskjønnets administrator satt loven til side.

- Overskjønnet mente at domstolen skal betrakte loven som avgjørende, og ikke blande seg inn i politikken, sier Vislie.

Da saken ble avgjort i plenum i Høyesterett delte retten seg. Med knappest mulig margin, 9-8, ble loven formelt ikke satt til side, men fortolket. Ved fortolkningen ble lagt til grunn at en eiendom skal erstattes etter omsetningsverdi, dersom det er den høyeste verdi.

- Den er en sentral dom når det gjelder grenser mellom lovgiver og domstol. Den nye vederlagsloven av 1984 bygger på Kløfta-dommens prinsipper. Etter denne loven skal eiendommens omsetningsverdi legges til grunn, og baseres på påregnelig - i dagens samfunn altså lovlig - bruk av eiendommen. Her oppstår vanskelige spørsmål dersom eiendommen er regulert, og særlig hvis det er akkurat den reguleringsplanen som det eksproprieres etter, som har medført at eiendommen mistet hele sin verdi.

En sentral sak fra nyere tid er Nedre Foss med Grüner Gård, "Nora-saken". Området ble først eid av Bjølsen Valsemølle, deretter var den under Nora Eiendom og ble senere overtatt av Kommunenes Landspensjonskasse (KLP)-Eiendom. De skulle utnytte området til utbyggingsformål. I 1985 vedtok Oslo Bystyre at eiendommen skulle reguleres til forretningsbygg. KLP rev de gamle bygningene, og det lå an til at gamle Grüner Gård skulle få forretningsblokker på begge sider.

- Etter rivingen kom daværende miljøvernminister Sissel Rønbeck på befaring, forteller Vislie.

- Hun så en vakker gammel gård og ønsket å gjøre noe ut av området. Hun så for seg en park med barokkhave. KLP protesterte, og henviste til Oslo kommunes ganske ferske reguleringsplan. KLP viste også til at eiendommen lå midt i Oslo sentrum, og at alle andre eiendommer i strøket var blitt tillatt utbygd med til dels høyere utnyttingsgrad.

Partene forhandlet uten resultat. Oslo kommune ville ikke regulere; kommunen fryktet et stort erstatningsansvar. Da slo Staten til med en reguleringsplan i 1993, der det ble bestemt at området skulle være friareal. Siloen som sto på området kunne man bygge om til boliger, eller man kunne rive siloen og sette opp en ny boligblokk.

- Det paradoksale i det hele er at dersom KLP hadde renovert de gamle industribygningene, så hadde det kanskje blitt full næringsbebyggelse på eiendommen, forteller Vislie.

KLP forlangte eiendommen innløst. I Oslo byrett fikk KLP ikke medhold. Staten ble frifunnet. KLP anket da til lagmannsretten og fikk medhold og ble tilkjent erstatning på rundt 42 millioner kroner. Staten anket til Høyesterett. Her fikk Staten medhold med 4 mot 1 stemmer. KLP fikk hverken erstatning eller innløsning. Dissenterende dommer i Høyesterett - Karennanne Gussgard - skriver i sitt votum at flertallets avgjørelse "fremstår for meg som helt uakseptabelt og i strid med vederlagsloven og med Grunnlovens § 105".

Vislie prosederte saken gjennom alle instanser, og regner seg ikke akkurat som uhildet.

- Men man har jo lov til å ha sin mening. Gussgards dissens er modig og riktig; en av de sterkeste dissenser jeg har lest. sier Vislie.

Ett års tid etter fremmet tre stortingsrepresentanter et privat lovforslag som gikk ut på at Staten måtte betale erstatning for området rundt Grüner Gård, og at erstatning skulle settes ved å se bort fra reguleringsplanen. Dette forslaget ble oversendt Regjeringen. Innstillingen kommer våren 2003.

- Det at den ene part kan treffe en forvaltningsbeslutning som blir helt avgjørende for hvilken erstatning denne parten selv skal betale. Det kan være staten, eller det kan være en kommune som beslutter en regulering som utelukker erstatning, og samme politiske organ som senere går til ekspropriasjon. Hvor ofte skjer det ellers i vårt rettssystem, at den ene parten får bestemme hva den annen part skal få i erstatning? Det får så være, hvis det dreier seg om "grønne" arealer - skog, jord og kystområder. Her er det fast rettslig oppfatning at det tilligger reguleringsmyndighetene å avgjøre om bruken skal endres; det er i grunnen utgangspunktet at en ikke skal bygge i slike områder. Men i tilfeller som Nedre Foss hvor det foreligger en "etablert tomtebruk og tomteverdi", stadfestet gjennom en fersk kommunal reguleringsplan og hvor statens inngrep kom som lyn fra klar himmel, er det i strid med min rettsfølelse å nekte innløsning og erstatning. Ikke en gang det gode formål, "Akerselva miljøpark" kan redde denne dommen. Det er vel ikke alltid slik at hensikten helliger midlet, ikke en gang i bygningsretten! Jeg blir aldri ferdig med den dommen, sier Vislie med ettertrykk.

Man kan ikke snakke med høyesterettsadvokat Ingolf Vislie uten å komme inn på LVK- Landssamanslutninga av vasskraftskommunar. Dette var den største epoken i kraftutbyggingens historie og Vislie hadde en sentral plass. Det var i denne perioden, fra 1978 til 1998, at Vislie markerte seg - først som grunneieradvokat i de største utbyggingene, deretter som aktiv i Stortingets korridorer. Han blir beskrevet som den perfekte lobbyist. En god venn av Vislie forteller til Advokatbladet at Vislies hemmelighet var at han gikk rett på poenget. Han fremla saken kort og konsist. Selv kommenterer Vislie dette slik:

- Jo, jeg la nok vekt på poengene. Du har vel hørt om "skuddprøven"? Den kan være til god hjelp. Tenk deg at du få en pistol i tinningen med beskjed om at du i løpet av 5 minutter skal gi en konsis og riktig fremstilling av hva saken gjelder, ellers går skuddet av. Men i denne sammenheng må jeg også få fremheve stortingsrepresentant Ingvald Godal. Han var utrolig flink til å finne korthugde og gode, begripelige, formuleringer, sier Ingolf Vislie

Det faktum at både byråkrater og enkelte stortingsrepresentanter tok bena på nakken når de observerte Vislie i korridoren, ønsker Vislie ikke å utdype.

I 1977 tok Ingvald Godal fra Vinje kommune kontakt med Vislie, som sa ja til å bli sekretær for et LVK under stiftelse. Ordførerne fra Statkraftkommunene og fra "Doverplatåutvalget" jobbet seg frem til en felles holdning til kraftutbygging i hele landet. LVK kom ordentlig i gang i 1978.

- 15 fylker stilte med hver sin representant. Det var ofte de beste politikere i fylket. Alle snakket med forskjellige, fargerike dialekter. Her fikk man virkelig lære om landsdelenes særpreg. Det var et utrolig godt samhold innad i LVK. Grunnlaget for LVK´s arbeid var en fremsynt lovgivning fra 1905-1920 som i høy grad tilgodeså de distrikter som stilte sine ressurser til disposisjon for kraftutbygging. Den gang foregikk det en sterk politisk kamp som resulterte i seier for distriktene. I årene fra 1955 ble det etterhvert utbygging i mange små og fattige kommuner som ikke hadde administrative ressurser til å få brukt sine rettigheter etter loven, og en av LVK´s viktigste oppgaver var å informere dem om dette. Det ga resultater og medførte en betydelig inntektsøkning for flere kommuner. Det var meget tilfredsstillende å se at dette arbeidet ga resultater, sier Vislie.

Men etter noen år ble det store økte utgifter for kraftselskapene som da begynte å kjempe for en endring av skattelovgivningen. Det ble en intens strid som varte i mange år, og som kulminerte i 1996. Da fikk man loven om kraftverkserstatning. Dette resulterte i en forskyvning av inntekter fra kommunene til Staten. Men kommunene fårfremdeles bra inntekter. Ingolf Vislie gikk ut av LVK i 1998.

- Jeg ser med glede tilbake på samarbeidet med landsstyret og alle de vettuge lokalpolitikerne. Det ga meg svært mye.

Ingolf Vislie hadde også det juridiske hovedansvaret for grunnerverv for en rekke store offentlige motorveganlegg over hele landet, og da det skulle erverves grunn til ny hovedflyplass ble han bed om å ta dette. Først på Hurum og deretter på Gardermoen, og han var også med da Fornebu skulle gjøes om fra flyplass til forretnings- og boligområde. Store saker som pågikk i mange år, og som til dels pågår fremdeles. Bjørvika har han også vært med i, og Vislie forteller at denne saken nå er kommet inn i en gledelig positiv fase.

Høyesterettsadvokat Ingolf Vislie har alltid vært fremtidsrettet. Han begynte å bruke mobiltelefon allerede i 1970.

- Det var da jeg hadde motorvegskjønn i Drammen. Jeg var i retten i ukevis, men var likevel rimelig ajour, med god hjelp av min meget dyktige sekretær Karin Tollefsen. Telefonen var en svær boks som jeg hadde i bagasjerommet. Men du verden så nyttig den var.

En av Advokatbladets kilder påsto at Vislie opplevde det som en stor lykke da han kunne ha to mobiltelefoner i bilen sin. Den ene til fax og den andre til å snakke i.

- Datateknikken er et fantastisk redskap. Tenk på alle mulighetene. Du kan rette opp ting med et tastetrykk, for ikke å snakke om den raske kontakten som mailen har muliggjort.

Jeg forstår at folk synes det er vanskelig å begynne og skrive selv, hvis man har brukt diktafon i en menneskealder. Men jeg tror at flere av mine jevngamle kolleger ville bli forbauset, hvis de først ble skikkelig kjent med mulighetene som ligger i en PC. Ikke minst i redigering og korreksjoner. Det er ikke vanskelig. Man må bare begynne. Jeg kan i alle fall anbefale teknikken på det varmeste. For et stort firma som Haavind Vislie er datateknikken uunnværlig så langt det dreier seg om intern styring og kommunikasjon. Tenk bare på kontroll av interessekonflikter! Skulle vi brukt skriftlig underretning til 85 advokater i forbindelse med nye oppdrag, ville det blitt kaos.

Ingolf Vislie er et musisk menneske. Jeg tviler ikke på at han har hatt sine stevnemøter med Nøkken på sin vandring langs norske vassdrag. Han er et menneske som tør å åpne seg for musikken, som tør å kjenne på svingningene den setter i gang på usynlige indre strenger.

- Musikk gjør noe med meg. Av og til hører man så vakker musikk at man må knipe seg selv i armen og spørre om man lever. Jeg gråt da jeg hørte Fiolinkonsert nr. 3 i E-dur av Rachmaninov med Oslo-filharmonikerne og Leif Ove Andsnes. Da følte jeg en så utrolig sterk glede over at jeg levde og fikk oppleve noe sånt! sier Vislie og blir blank i øynene bak brilleglassene.

- Det er nok mange som ville si at denne konserten er en "sviske". Jeg er glad for å bli revet med!

Men Ingolf Vislie er ikke bare en passiv lytter. I 50 års gave fikk han trekkspill som han trakterte i mange år.

- Det ble dessverre stjålet fra hytta vår på Skåtøy, og jeg har ikke skaffet meg noe nytt. Jeg spilte mye trekkspill under krigen. Men i de senere år har jeg prøvd meg litt på piano. I 70 års gave fikk jeg et halvt piano og et halvt stereoanlegg. Nå er begge de andre halvpartene på plass. Jeg ble jo pianoelev i godt voksen alder. Det hadde seg sånn at da vår datter Camilla, som er meget musikalsk, i en alder av 5-6 år skulle begynne på Barrat-Dues musikkinstitutt, ønsket de at en av foreldrene også skulle spille. Det ble da meg. Undervisningen for mitt vedkommende pågikk i fem år. Det var svært krevende. Camilla var kjempedyktig og lærte raskt, mens jeg slet. Jeg hadde vondt i magen og var svett i hendene når leksen skulle gjennomgåes. Det klassiske repertoaret var krevende, så etterhvert måtte jeg velge om jeg skulle fortsette som advokat eller spille piano, sier Vislie og ler godt.

- Jeg tror jeg er altetende når det gjelder musikk, bare det er kvalitet. Men jeg må nok innrømme at jeg har en forkjærlighet for opera. Jeg har vært abonnent i Operaen i 25 år. Min favorittopera er "Katarina Ismailovna" av Sjostakovitsj. Jeg er nok litt konservativ når det gjelder opera. Da de brakte en campingvogn inn i scenografien i Wagners Lohengrin, likte jeg meg ikke. Jeg tror det er første gang jeg har buet. Campingvogna ble på en måte stående som en sperre for musikkopplevelsen. Hva er viktigst - Wagner eller regissørens mer eller mindre vellykkede pr-stunt? Det er jo klart at man må få lov til å prøve noe nytt. Men det kan man vel gjøre, og likevel være lojal mot musikken. Jeg liker veldig godt jazz også. Der kan jeg nevne flere musikere som jeg setter pris på: Jan Johanson, Lester Young, Stan Getz, Monica Zetterlund, Keith Jarrett…..

Ingolf Vislie har tre barn, hvorav to er jurister. Hans kone er dekan ved universitetet.

- Nå når jeg skal trappe ned arbeidet på kontoret, skal jeg bruke mer tid hjemme, og med barnebarna. Da de to eldste barna mine var små, hadde jeg 150 reisedager i året. Så den tiden jeg hadde til overs var dyrebar og ble brukt på familien, derfor har jeg aldri vært engasjert i foreningsliv. Jeg kommer nok også til å være en del på hytta på Skåtøy, som barna våre nå har overtatt. Det kan sikkert komme godt med at pappa hjelper til. Så skal jeg gå turer i naturen og lytte masse til musikk og kanskje klunke litt på 70-års gaven. Og så har jeg lyst til å skrive bøker. Om hva vet jeg ikke ennå, men jeg har et hav av stoff å øse av etter min tid som reisende i ekspropriasjon, og spesielt fra vasskraftutbyggingen. Så vi får se…

Men hans kolleger ved advokatfirmaet Haavind Vislie vil nå se at han trapper ned kontorarbeidet før de tror det.

"Karnov". Kommentert norsk lovsamling siden første utgave og i kommende utgave.

Det er sørgelig, men gallup-demokratiet i dagens samfunn har skjøvet bort høvdingene.

Min aller første skjønnsdag ble også den verste i hele min advokatkarriere.

Man må slåss. Det er derfor man står der. Den som prosederer i Høyesterett har nok, og bør også ha, litt lampefeber.

Du har vel hørt om "skuddprøven"? Den kan være til god hjelp. Tenk deg at du få en pistol i tinningen med beskjed om at du i løpet av 5 minutter skal gi en konsis og riktig fremstilling av hva saken gjelder, ellers går skuddet av.

Jeg gråt da jeg hørte Fiolinkonsert nr. 3 i E-dur av Rachmaninov med Oslo-filharmonikerne og Leif Ove Andsnes.

Kollegene ved advokatfirmaet Haavind Vislie vil se at han trapper ned kontorarbeidet før de tror det.

Tips en bekjent om denne artikkelen: (Fyll inn e-post-adresser i begge feltene)