Forsiden/Musikk

Oppdatert 04.05.2004 Skrevet av ARILD R. ANDERSEN

Ujålete.Odd Nordstoga, her flankert av Geir Sundstøl (til v.) og Daniel Sanden, mikser tradisjon og nyere toner på en elegant og folkelig måte. (Foto: KNUT SNARE) Konsert: ODD NORDSTOGA LIVE Artist(er): Nordstoga Odd Fakta: Odd Nordstoga (31) Odd Nordstoga (31)Fra Vinje i Vest-Telemark, oppvokst som minstemann i en søskenflokk på fire. Har folkemusikkrøtter, begynte med trekkspill på den lokale musikkskolen som åtteåring. Spilte gitar i smug for foreldrene. Ga ut album med gruppen Something Odd i 1997, og ble hardt slaktet. Også spilt med Blåmann Blåmann og Herborg Kråkevik. Flyttet til Oslo i 1998, er nå gift småbarnsfar i hovedstaden. Ga ut albumet "Luring" for to uker siden, fremført på dialekt, til rosende omtaler. Gikk rett til topps på landets offisielle salgsliste for album i forrige uke. Relaterte lenker: - Hjemmeside - Mer om Nordstoga Utskriftsversjon: Trykk her Tips oss

Gøy fra landet

ODD NORDSTOGA
Fabrikken
Publikum: Fullt
Aktuell CD: "Luring"
Det er ikke grisen som står og hyler på Nordstogas konsert. Det er publikum.

D et ligger en lusekofte borte i hjørnet av Odd Nordstogas musikk. Den avgir varme og minner meg om at jeg alltid har likt meg på landet. Og det er slett ikke meningen at noen skal være i tvil om Nordstogas tilhørighet. Den unge mannen har latt seg avbilde ute på et vinterkledd jorde på "Luring", det nye albumet han er i byen for å presentere. Og på scenen er han iført sixpence og vest, et antrekk som lett kan gi næring til nostalgien.

Her har vi en smarting fra Vinje som pløyer nytt land i et krevende terreng. De norske møtene som har funnet sted mellom folkemusikk, rock og pop kan ikke skryte av å ha vært gjennomført vellykkede. Odd Nordstoga kan være mannen denne tradisjonen har ventet på. Han har nemlig dette litt Hellbellies-kloke draget over seg, og tauer inn trekkspill og hardingfele uten at det lukter gamp.
Hadde Los Lobos kommet fra Telemark, ville bandet ha hett Odd! Mr.Nordstoga finner ikke opp noe nytt, men de potetene han setter, bærer egenart under skallet.

Tekstene hans beveger seg gjennom det hverdagslige, uten å bli mandagstunge, for det er ikke sosialrealismen som banker på luringens dør. Perspektivet hans rommer mulighet for overraskelser, og refleksjon og pussigheter gir en positiv oppdrift til stoffet.

- Ute hev karane grave idag, men eg er her i mitt hus, synger Nordstoga, med litt mer råskap i stemmen enn det plateversjonen av "Hallo Hallo" byr på. Han har med seg en kvartett som kler materialet med smakfullhet og som litt etter litt skal få preg av skarpt band.

Dynamikken er godt innøvd, men blir ikke betydelig før den etter hvert får sitt eget liv. Geir Sundstøl amerikaniserer musikken, mens Daniel Sanden Warg trekker den mot dalstrøka innafor. Førstnevnte er et funn for alle som ønsker seg tilsig av rotekthet, og det slår meg at han burde fått mer plass både med dobro, gitar og mandolin. Odd Nordstoga har for lengst fått røde roser i kinnene, og han småprater med publikum som lett lar seg sjarmere. Mannen fremstår som ujålete, og han smitter med glede.

Der andre er tradisjonsbundne, er Nordstoga tradisjonsleken. Han har allerede klart å skape seg et eget uttrykk som ikke har rukket å bli sementert. Kombinasjonen av slagferdig vittighet mellom låtene og det poetiske draget og den nærheten som preger tekstene, har den vinnende formelens kjennetegn. Det er ingen på Fabrikken som stritter imot. Det er tvert imot usedvanlig mange smil å se, og litt av forklaringen ligger i den høye gjenkjennelses-faktoren i det Nordstoga synger om.

S å er det tid for "Kveldssong for deg og meg", og nå er det ikke bare grisen som står og hyler. Publikum oppfører seg som dyr i slaktetida og nekter å gi slipp på bandet. Med "Friaren" tar Nordstoga tak i det virkelige tradisjonsstoffet, og språket folder seg ut slik det bare kan gjøre i folkevisene.

Landet har fått noe så sjeldent som en kvalitetsbærer med bred folkelig appell, en ung mann med ett bein i tradisjonen og begge armene utstrakt mot det som måtte komme.