Det er deilig å være norsk...

i USA

Gamle Aker Spelemannslag

i Midt-Vesten

18.-30. juni 2008

Copyright © 2001-2008

Gamle Aker Spelemannslag (GAS) startet opp så smått i 1989, men teller i dag 10 trekkspillere, bassist og gitarist. Medlemmene er bosatt i Oslo og omegn selv om de fleste er ”innvandrere” fra forskjellige kanter av landet – derav navnet ”Aker” fra et av Oslos eldre områder. Målsetningen er å spille - ganske enkelt fordi det er gøy, så vi dukker neppe opp i konkurransesammenheng. I 1998 dro 6 stykker over med instrumenter til en festival i Budd Lake i New Jersey og New York-området. I 2002 var antallet økt forsiktig til 7 ”spelemenn”, men i tillegg fulgte 4 ledsagere. Budd Lake og New York var også den gang destinasjonen. Vi stilte da med CDen ”Waltzes, rheinlenders and even more” i bagasjen. Dette ga klart mersmak. Det er deilig å være norsk i Danmark, men vi synes det er enda bedre i USA! I januar 2008 gikk GAS igjen i studio for å spille inn sin andre CD, og det ble ”Det Det Vart” – eller ”DDV”, som var rykende fersk til avreisen ”over dammen” i midten av juni 2008.

Ikke mindre enn 9 trekkspillere, bassist, gitarist og to ”bedre halvdeler” entret flyet til Minneapolis i hjertet av Midt-Vesten – det ”norskeste” distriktet av alle i USA. Allerede i immigrasjonskontrollen merker man at atmosfæren er annerledes enn det man opplever i det hektiske New York-området. De store pappeskene vi kom bærende på vekket naturlig nok nysgjerrighetene hos myndighetene, men da de fikk vite at de inneholdt trekkspill gikk det ikke lenge før de fortalte om en fjern slektning som utvandret fra Norge og som ofte spilte trekkspill. Det er alltid hyggelig å føle seg velkommen på et fremmed kontinent.

Etter avhenting av tre ”trekkspillbusser” – les ”mini-vans” - med god bagasjeplass og noen timer ”på øyet”, var det bare å legge ut på kjøreturen fra Minneapolis til Grand Forks via Fargo i North Dakota. Landskapet er ikke av det mest spennende, men til gjengjeld går det radig selv om strekningen kan virke lang. Første spilleoppdrag var for Sons of Norways distriktkongress. Vi fikk beskjed om å følge en av de store bussene ”langt utpå landet” til Draxton Farm. Her foregår oppdrett av 7.000 kveg, og den gamle låven fra 1903 er tatt vare på og omgjort til festlokale. Bevertningen i låven foregikk med hvite duker på bordene, og vi fikk underholde et par hundre publikummere i nesten to timer etter middagsserveringen så svetten silte. Her var det mange danseglade som fikset både hambo, masurka og polka.

Dagen etter gikk turen rett sør til Sioux Falls i South Dakota. Her skulle vi være et av hovedinnslagene på ”Nordlandsfesten” i en pent dekket gedigen idrettshall. Maken til lydhørt publikum skal man lete lenge etter. Flere hundre satt stille og nøt gammeldanstoner i nesten én time selv om det nok hadde vært fullt mulig å svinge dansefoten om de hadde villet.

Straks etter konserten måtte vi reise videre for å rekke helt opp til Duluth ved den gedigne Superior-sjøen ved lunsjtider dagen etter. Da skulle nemlig Tony Lovello – “the Liberace of the accordion” – holde konsert i World of Accordions Museum. Bygningen var en gang i tiden en kirke, og Helmi Harrington som i dag driver museet har rundt 1.200 trekkspill i utstillingen sin, se bildereportasje. Her driver hun også trekkspillverksted.

En konsert med Tony Lovello, som også kalles ”King and Master of the Bellow Shake” er umulig å beskrive med ord – han er en trekkspillentertainer på 75 år uten sidestykke. Etter hans opptreden med glissandoer, belgristinger og vibratoer, hadde vi en liten prekonsert og ga publikum smakebiter på hva vi skulle fremføre på vår egen konsert dagen etter. Da møtte overraskende nok enda flere opp, og jammen ble vi ikke invitert av den lokale Sons of Norway foreningen med på St. Hans fest også med et kjempebål på en campingplass ved Lake Superior.

Men publikumsantallet overgikk aldri dem vi nådde via nærradiokanalen KFAI Fresh Air Radio som dekker Minneapolis – St. Paul området. Vi gjorde opptak en formiddag som ble sendt med en halvdel samme kveld og resten uka etter. Sendingen sies å kunne nå rundt 2,5 millioner lyttere websendingene tatt i betraktning. Kvelden før radio-opptaket  i Minneapolis skulle vi etter lokal anbefaling innta middag på en tysk restaurant, Gasthof zur Gemütlichkeit, og der traff vi på en ”innleid” trekkspiller i alpeantrekk og trekkspill på magen. Det gikk ikke lenge før noen av GASerne hadde overtatt ”showet” hans, og fyren stod istedet på en stol og klappet av vill begeistring.

Ordentlig kirkekonsert med gammeldans på repertoaret ble det også på oss. Trinity Lutheran Church i Detroit Lake hadde markedsført konserten bra og rundt 300 hadde funnet veien.

En norsk-amerikaner lengter alltid ”hjem”. Derfor har de laget et eget Hjemkomst senter i Fargo med en Scandinavian Hjemkomst Festival. Midt i bygget står et gedigent vikingskip og på plassen utenfor finner man en stavkirke. Her er det hvert år samling med skandinavisk mat, folklore, dans og musikk. GAS var meget stolte over å bli presentert som en av hovedattraksjonene hva gjaldt musikk, sammen med Bröderna Trück fra Sverige. Sons of Norway, Kringen Lodge i Fargo arrangerte også St. Hans fest med kåring av en ekte St. Hans, og her var vi engasjert til å spille til dans hele kvelden.

Etter Hjemkomst-festivalen var det igjen å hive seg i bilen for å rekke ned til det lille ”norske” stedt Hanska ved byen New Ulm i Minnesota. Her fikk vi en mottakelse og omfavnelse man bare kan drømme om. Etter vår times lange konsert ble det ordnet med bevertning og vi kunne ta oss tid til en god lang prat med alle norsk-amerikanerne som hadde møtt opp. Her ble det fortalt at inntil for bare noen få år siden kunne man høre norsk tale når man gikk ut på gata i Hanska. (Her snakker man om byens eneste gate!) Etter hvert som nordmennene døde ut, kom det også tyskere og bosatte seg her – slik at i dag er det et norsk/tysk samfunn.

Før vi tok flyet hjem fra Minneapolis etter 14 begivenhetsrike dager, rakk vi å få med oss en utendørs konsert på University of Minnesota hvor trekkspilleren Dan Newton stod i forgrunnen i et ”jugband” som spilte en herlig blanding av blues, swing, zydeco og cajun. Han er nok ”verdensberømt” i USA, da han har vært profesjonell siden 1980 og spiller flere stilarter i ulike grupper. Kjekt å få litt ”input” også etter mye ”output”.

Amerikanerne er et takknemlig publikum å spille for. ”Alt er stort i Amerika” – her er det mange som skal ha underholdning og ”markedet” har således et annet ”kundegrunnlag”. Det har manglet på gode lærekrefter hva gjelder trekkspillundervisning rundt omkring da avstandene lett blir for store. Gode amatører på trekkspill fra de Skandinaviske land spiller oftest bedre enn profesjonelle amerikanere. Gamle Aker Spelemannslag kan på det varmeste anbefale å ta turen over til USA. Det er lite å tjene på spilleoppdragene, men man blir desto rikere på opplevelser, og det er ofte ubetalelige minner.