Trekkspill på Oslo Jazzfestival i år også
|
|
|||||
Mare Nostrum Duo
- med havet som inspirasjon
|
||||||
Alle foto og tekst: © fo2:2re og © fo2:r2 og © trekkspill.no |
Havet kan virke stort og skremmende, men har også mystikk og tiltrekningskraft. Den svenske pianisten Jan Lundgren og den fransk-italienske trekkspillvirtuosen Richard Galliano reiste hver for seg over havet til en festival i Japan. Der endte de begge opp på samme jam session som trompeteren Paolo Fresu fra Sardinia, og dermed ble trioen Mare Nostrum, som betyr ”vårt hav”, en virkelighet. I januar 2007 gikk trioen i studio som resulterte i CDen Mare Nostrum gitt ut på det tyske plateselskapet ACT. Utgivelsen har fått en fantastisk mottakelse, og dermed medført mye turnévirksomhet i Europa. 14. august 2008 gjestet de Kulturkirken Jacob i anledning Oslo Jazzfestival som Mare Nostrum Duo. |
|
||||||
Richard Galliano |
Jan Lundgren er en av Sveriges dyktigste jazzpianister i tradisjon etter Jan Johansson, og har vært i toppsjiktet i nordisk jazz i en årrekke. Richard Galliano forbinder vi her i Norge først og fremst med Astor Piazzolla. Han har spilt med både Chet Baker, Toots Thielemans og Jan Garbarek for å nevne noen, og hans musikalske merittliste blir altfor omfattende å komme inn på.
Duoen fremførte først og fremst stoff fra CDen Mare Nostrum, der man i all hovedsak finner egne komposisjoner av enten Fresu, Lundgren eller Galliano. De åpnet med tittelsporet Mare Nostrum og med lydbildet klart inspirert av havets mystikk, har de skapt en ny ”sound” og forhåpentligvis et samarbeid som derfor vil vedvare. Det er ikke noe unikt ved at jazzmusikere møtes til et musikalsk engangsprosjekt, men alle i denne trioen er enige om at jazzens fremtid også avhenger av at man åpner opp for andre musikalske kulturer, og ønsker å bygge videre på det de nå nettopp har startet på. Samarbeidet mellom de tre peker nettopp i denne retningen. Myke melodisk mollklanger fra flygel og trekkspill kledde Kulturkirken perfekt og fikk ikke bare publikum til å lukke øynene å drømme seg bort. Galliano foretrekker tydeligvis selv å lukke øynene når han spiller og går slik inn i sin musikalske verden. |
|
||||||
Galliano hadde ikke med seg sitt bandoneon som han bruker mye i tangosammenheng. Denne kvelden benyttet han kun sitt kromatiske knappetrekkspill. Midtveis i konserten leverte de hvert sitt solonummer. Galliano valgte en medley av klassiske fuger og man fikk assosiasjoner til trekkspillets opprinnelse – nemlig et transportabelt kirkeorgel. Umerkelig gled han derfra inn på Liebertango hvor han ga alt. Lundgren valgte svenske folkemusikktoner i jazzarrangement som minnet mye om Jan Johansson-stilen.
Vi skulle gjerne hørt hele trioen og håper å høre dem igjen ved en anledning. Musikken i deres prosjekt må karakteriseres som spennende, følelsesladet og full av vågale, kreative og artistiske utvekslinger dem imellom. Bare så synd at trekkspillere flest glimrer med sitt fravær ved slike unike anledninger til å høre en trekkspiller i verdensklasse... |
|
||||||