Frode Haltli hadde plateslipp på sitt nye soloalbum «Vagabonde Blu» 27. september 2014. Platelanseringen fant sted i, kanskje Oslos best bevarte hemmelighet , Emanuel Vigelands mausoleum på Slemdal i Oslo, og nettopp her ble faktisk musikken til albumet tatt opp live i 2009 av Gyrid Nordal Kaldestad. Mausoleet har en unik akustikk med ca. 20 sekunders etterklang og leies jevnlig ut til konserter.

Lanseringen ble markert med 3 konserter med ulikt program samme dag. Den første konserten inneholdt bl.a. tittelsporet på albumet «Vagabonde Blu» (1998) av Salvatore Sciarrino, samt «Ved bredden av det evige sekund» (1995) av Magnar Åm og «IIIIII» (2003) av Rune Rebne.

Den andre konserten inneholdt verker av Toshio Hosokawa, Arne Nordheim og John Cage.

Dagens tredje og siste konsert ble viet til komposisjoner av Hans Abrahamsen, Robert HP Platz, Maja S.K. Ratkje og Aldo Clementi.

Albumet inneholder tre spor i sjangeren samtidsmusikk og er utgitt av det norske plateselskapet Hubro. Haltli er en rutinert konsertør på akustisk musikk. Gjennom årene har han lært seg alltid å arbeide sammen med rommet musikken skal fremføres i. En musiker må alltid tilpasse seg til ulikheter i lydbildet fra store konserthaller, kirker til små klubblokaler. Emmanuel Vigelands mausoleum er en ekstrem variant. Grunnet den meget lange etterklangen er rommet en såpass aktiv partner at det forandrer hans musikk og spillestil vesentlig. Han hører og venter, eller spiller så offensivt at det noen gang kan være vanskelig å bestemme om lyden kommer fra instrumentet, ekkoet eller en kombinasjon – eller noen blant publikummerne som ved et uhell kommer borti stolen sin.

Spor nummer to på albumet er Arne Nordheims «Flashing». Dette verket har Haltli framført uttallige ganger siden han var tenåring, og vi har forstått at det betyr noe spesielt for ham. Når Haltli fremfører det i mausoleet gjør mye av lyden at det blir transformert til et nesten elektronisklydende stykke musikk – og dette helt uten bruk av elektroniske effekter. Trekkspillet blir kilden til lyder i et univers av frekvenser som blir kastet fram og tilbake, som sirkler i hverandre og som angriper hverandre for så å vente på neste lydutvikling. Omgitt av fresker som forteller om liv og død blir opplevelsen umulig å beskrive med ord.

Vi kan bare anbefale våre lesere til å besøke mausoleet ved en anledning for en helt unik musikkopplevelse.

Det er kunstnerens eget ønske at den kunstige belysningen i rommet holdes på et minimum, slik at dramatikken i freskene "Vita" kun gradvis avslører seg, etter hvert som vårt øye vender seg til mørket.

Om Emanuel Vigelands museum:

I 1926 oppførte selv kunstneren Emanuel Vigeland (1875-1948) et studio i hagen sin på Slemdal i Oslo. Intensjonen var at dette skulle fungere som et fremtidig museum for hans skulpturer og malerier, men han valgte senere å mure igjen alle vinduene og fant ut at bygningen også skulle tjene som hans eget gravkammer. Emanuel Vigelands aske hviler i en urne over den lave inngangsdøra. I tråd med italienske forbilder kalte han sitt bygg Tomba Emmanuelle (Emanuels grav). Museets hovedattraksjon er et dunkelt, tønnehvelvet rom fullstendig dekket av fresker. Freskene ga han navnet «Vita» (livet). Vita handler om erotikk og menneskets drifter. Hundrevis av nakne kropper, kvinner og menn i heftig intimitet trer frem. Det er kunstnerens eget ønske at den kunstige belysningen i rommet holdes på et minimum, slik at dramatikken i Vita kun gradvis avslører seg, etter hvert som vårt øye vender seg til mørket.